Hei, jeg er Finansforbundets chatbot. Spør meg!

NTNU-studenten Caspar har laget et helt nytt kommunikasjonsverktøy, takket være koronaen

Da koronaen satte stopper for Caspar Martens Kerrs masteroppgave, ble «nødløsningen» et helt nytt kommunikasjonsverktøy. Baluba lar oss kommunisere som om vi er i samme rom.


KUNSTEN Å FÅ EN GOD IDÉ – Å få en god idé handler mye om å ha rammeverket til å strukturere
prosessen litt. Det er der design kommer inn: det er gjennom design-prosessen man prøver å
finne ut om ideen er god og i tillegg kan stake ut veien videre, sier NTNU-studenten Caspar
Martens Kerr (23).

Det er begynnelsen av mars, før alt stenger. Caspar Martens Kerr (23) studerer industriell design på sisteåret på Gløshaugen i Trondheim, og er i ferd med å gyve løs på masteroppgaven sin for fullt: Det er på høy tid å gjøre tester med helt vanlige mennesker som deg og meg.

Men så er det noe smått fra Kina som er i ferd med å bli en svær og altoverskyggende ting.

– 9. eller 10 mars begynte vi for alvor å se at samfunnet ikke kom til å holde seg åpent særlig lenge. Og da kom en annen tanke: hva skal jeg gjøre med masteroppgaven? forteller Caspar.

Panikkworkshop

To dager senere, 12. mars, stengte NTNU elevene ute fra Gløshaugen. Det virket altså å være over og ut med masteroppgaven, og nye og gode prosjekter kommer sjeldent rekende på ei fjøl. Caspar grublet. Hva kunne han gjøre nå? Å stirre i veggen var liksom ikke helt ham, og noe måtte han jo komme opp med.

Han dro hjem til en klassekamerat. De ble enige om å holde en slags panikkworkshop: Kompisene ringte rundt til fagfolk. Til lege og psykolog, og spurte og grov. Hva var det disse yrkesgruppene slet med nå som pandemien gjorde det umulig å møte mennesker på samme vis som før? Hvis Caspar fant et problem, var han kanskje også på ferten av et nytt prosjekt. Og en ny masteroppgave.

– Men vi kom ingen vei, sier Caspar.


EN PROBLEMLØSER: – Jeg bruker mye tid på dette, fordi jeg tror dette er en løsning som jeg tror
verden vil sette pris på, sier Caspar.

En tanke var likevel sådd: Masteroppgaven skulle prøve å løse et korona-relatert problem. 

– Verden hadde plutselig fått mange nye problemer, forteller Caspar.

En virtuell fest

Fire dager senere, 16. mars, begynner Caspar på en ny master. Det er bare ett stort problem. Han aner ikke hva han skal jobbe med. Det går mot helg, og fredagen etter at alt var stengt ned, inviterte han noen venner på Google Hangouts. Alt annet enn idéklekking var planen. Det handlet mest om å koble ut og gjøre en sosial greie.

– Jeg drakk noen glass vin og hang sammen med åtte-ni venner, forteller Kerr.

NTNU-studenten tenkte ikke særlig over det da, men som alltid begynte han å fundere på hvordan ting egentlig fungerer. Eller mer riktig; ikke fungerer. Caspar er en sånn fyr.

– Jeg opplevde to hovedting med Google Hangouts: det var ikke så ille som jeg hadde forestilt meg. Ja, det var litt klønete, men det var selvsagt hyggelig å se folk. Hovedproblemet var at vi for mange til at ting fløt, rett og slett.

– Hva var det som ikke fungerte?

– Det var ikke mulig å snakke med folk som ikke bidro i den eksisterende samtalen, og et par ganger begynte vi i stedet å sende meldinger på Messenger parallelt. Det var alltid enkelte som ikke bidro så mye til samtalen, siden det hele tiden var kun to-tre som hadde en samtale gående om gangen.

Endelig et problem!

Dagen etter brukte Caspar godt. Han fikk klarnet hjernen, og hadde endelig fått et problem. Ting ble staket ut: Han skulle designe en ny, sosial videosamtaletjeneste som lar folk snakke sammen som de ville gjort i det vanlige, analoge livet. Det var klart for Baluba.

– I alle fall prøve å lage alfaversjonen av baluba.space, som vi har kalt plattformen, forteller Caspar.

Jeg liker å si at den vanlige videokonferansen er som en paneldebatt, mens Baluba er et rom der du kan gå og snakke med folk.

CASPAR MARTENS KERR

23-åringen reiser seg i sofaen på kollektivet et steinkast unna Lerkendal, og henter fram datamaskinen. Han vil vise hva Baluba er blitt til så langt.

– Du vet hvordan videokonferanser virker til vanlig. Det fungerer greit når det enten er viktig at alle skal få med seg det som skjer, eller når du har et møte der alle skal si sin mening. Men til naturlige samtaler er slike verktøy særdeles dårlig, begynner Caspar og fortsetter:

– Det vi prøver med Baluba er å gjøre det mulig å bevege seg rundt i et to-dimensjonalt rom, og dermed styre hvem du vil høre og se best. Jeg liker å si at den vanlige videokonferansen er som en paneldebatt, mens Baluba er et rom der du kan gå og snakke med folk, sier han.

På skjermen dukker en firkant opp. En person er et sirkelformet ikon som kan dras hit og dit i firkanten. Når en kommer innenfor ringen av en annen person, vil bildet av vedkommende komme forstørret opp på skjermen.

– Slik kan folk som vil snakke sammen både se og høre hverandre godt nok, men samtidig også ha muligheter for å høre andre prate i bakgrunnen. Så kan deltagere gå rundt i rommet og treffe på andre brukere, slik som på seminarer eller fester, forteller Caspar og tilføyer:

– Jo lengre unna en er de andre gruppene, desto lavere blir lyden fra de andre. Det er ment å være så tilnærmet virkeligheten som mulig.

Får drahjelp av ny arbeidsgiver

Å komme dit Baluba er nå, er et resultat av flere hoder som har slått seg sammen.

– En av de største mytene i teknologibransjen, er den om det ensomme geniet som kommer opp med en helt ferdig og fantastisk løsning, sier NTNU-studenten.


SÅ OMSIDER LYSET: – Jeg endret masteroppgaven i hensikt å fullføre dette prosjektet, og må nok
innrømme at dette er mye mer spennende enn den opprinnelige ideen, sier Caspar.

For kort tid etter at Caspar begynte å eksperimentere med ideen, kontaktet han venner i nettverket sitt for å spørre om noen hadde lyst til å engasjere seg i et ekstra prosjekt. Én meldte sin interesse, og tok med seg et par kompiser i samme slengen. I tillegg fikk Caspar med seg en i kollektivet sitt på Lerkendal.

Plutselig var vi et team. Det er ganske utrolig egentlig!

CASPAR MARTENS KERR

– Masterprosjektet mitt tok litt av. Først gjorde jeg bare design, men nå har jeg tatt en mer administrativ rolle ved å etablere Baluba som et selskap, skrive søknader og søke om patentering og slike ting. Jeg tror jeg jobber 50 timer i uken med prosjektet, sier Caspar.

– Jeg bruker mye tid på dette, fordi jeg tror dette er en løsning som jeg tror verden vil sette pris på. Og så er det vanskelig å få til en slik tjeneste uten å kommersialisere den.

Nå er masteren levert og Caspar er på plass i ny jobb hos IT-konsulentselskapet Bredvid i Oslo. Selskapet har sagt seg villig å hjelpe til med å stable Baluba på beina. Nå satses det på å få lansert en betalingsløsning i løpet av oktober 2020.

– Jeg kommer til å fortsette med å jobbe med prosjektet sammen med resten av teamet, lover Caspar Martens Kerr (23).