Hun kan ikke akkurat kalles skvetten, 31-åringen som i sommer sa opp jobben sin som kirurg ved Ahus. Grunnen hun oppga var ukultur, særlig mot kvinner, men også mot assistentleger generelt. Med den avgjørelsen ga hun ikke bare opp en jobb. Marie Louise Sunde ga opp yrket hun hadde drømt om så lenge hun kan huske.

Skjønt, hun har ikke gitt det opp. Hun har tatt en tenkepause. Og mens hun tenker, vier hun all sin energi til å bekjempe nettopp den ukulturen hun forlot, men i en mye større skala enn på egen arbeidsplass. Målet er ikke bare hårete, det er tjafsete og vokser vilt:

Marie Louise Sunde skal jobbe for at hele verden blir et mer likestilt sted. Det er litt av en jobb å ta fatt på, særlig siden vi i 2017 faktisk hadde en negativ utvikling på likestillingen for første gang siden World Economic Forum begynte å lage årlige prognoser i 2006. Prognosen anslås ut fra fire områder: økonomisk likestilling, utdanning, helse og politisk innflytelse og makt. Samlet vil det – hvis vi fortsetter som i dag – ta 108 år før kvinner og menn er likestilt.

Mister ikke motet

Så om du skulle leve i den tro at kvinner og menn snart er helt likestilt, kan du tygge litt på denne: Prognosen for 2018 sier at det er 107 år til kvinner har like mye politisk makt som menn. Til det er økonomisk likestilling vil det ta 202 år, gitt at vi følger dagens tempo. Marie Louise Sunde vil tråkke klampen i bånn. Intet mindre. Til arbeid! Og det litt brennkvikt.

– Stemningen er riktig nå. Mange sier at #MeToo har endret holdningen til likestilling, men jeg tror det er motsatt. Jeg tror heller at #metoo skjedde fordi samfunnet var villig til å høre på. Fra 2015 til 2017 merket vi en enorm forskjell i hvordan man forstår og tenker rundt likestilling, sier Marie.

Tresifrede tall – med minus foran – tar nemlig ikke motet fra en tent likestillingsforkjemper. Tvert i mot.

– Det er heller en viktig påminnelse om at hvis vi ikke gjør noe, så er det sånn det kommer til å se ut. En av mytene vi ofte snakker om er «at dette kommer til å gå av seg selv i neste generasjon». Det er det mange som sier, både unge som skal inn i næringslivet og voksne som mener det bare er et generasjonsproblem. Det er det ikke! Dette løser seg ikke av seg selv. Men prognosene kan endres hvis vi iverksetter de rette tiltakene.

Marie snakker fort og fokusert.

– Nå er vi inne i den fjerde feministbølgen. Jeg tror det er bredere forståelse og følelse av at dette må gjøres nå. Viljen er til stede i mye større grad enn før.

Også næringslivet er på god glid.

– Ikke bare som et HR-prosjekt på siden, men ut fra et lønnsomhetsperspektiv. Og når man begynner å se et lønnsomhetspotensial, vil man i større grad gjøre det som kreves, sier Marie entusiastisk.

Diagnose, deretter behandling

Og når det er god glid, gjelder det å sette utfor bakken. Heldigvis er ikke Marie helt ny i likestillings-gamet. Sammen med Isabell Ringnes startet hun likestillingskampanjen #hunspanderer i 2015. Nå er initiativet tatt hakket videre, til et selskap som de to har startet sammen med Eline Thorsrud og Cecilie Moxheim:

– Shesgotthis bygger en plattform som identifiserer og kartlegger likestillingsstatus i bedriftene, fremstilt på en lett visuell måte. Den baseres på indikatorer som er satt sammen av forskere. I tillegg finnes et tilbakemeldingssystem som foreslår best tilgjengelig forskning på hvordan man skal løse de problemene som bedriftene har, forklarer Marie.

– Vi har ikke sett at det finnes lignende systemer tilgjengelig i næringslivet, så vi tror det er noe man trenger for å komme videre. Ifølge McKinsey er det tjue prosent av bedriftene som får til den endringen de prøver på – litt avhengig av hvilket årsstudium man bruker. Det er veldig lav suksessrate. Jeg tror det er fordi de ikke ser hvor det går galt og hvordan de skal løse det.

Oppsummert skal Shesgotthis hjelpe bedrifter å stille den rette diagnosen for sine likestillingsutfordringer. Videre vil de få hjelp til å finne medisinen som kan hjelpe dem inn på en bedre vei – tilpasset hver enkelt bedrift. For jo da, et likestilt samfunn er en bedre vei, selv om det ennå finnes motstand der ute. Marie parafraserer Hillary Clinton:

– Å jobbe for likestilling er ikke bare “the right thing to do”, det er også “the smart thing to do”.

Enkelte bransjer har dessverre en lengre vei å gå enn andre. Finansbransjen har vært en av dem – også her hjemme. Men Shesgotthis har fått med seg finansbedrifter til å teste plattformen sin. Har disse skjønt at likestilling er «the smart thing to do»?

– Finansbransjen har foreløpig ikke så gode tall – ikke så mange kvinner – men vi opplever en ny og større vilje. Mange av bedriftene vi snakket med for rundt tre år siden, som ikke så nytten av dette arbeidet da, har begynt å gjøre det i det siste.

Marie tror det i stor grad skyldes at både bedriftseiere og kunder begynner å etterspørre satsing på likestilling.

– De ser at det kan bli en kompetitiv ulempe ikke å gjøre det.

Blir stockholmer

31-åringen snakker seg ofte varm om likestillingssaken. I dag er intet unntak. I tillegg gjør en lav januarsol sitt beste for å spre varme og falske forhåpninger om tidlig vår gjennom kafévinduet. Men Marie har mye hun skal rekke før det blir vår på ordentlig. Tre dager etter vårt møte reiser hun til Stockholm. Sammen med Isabell Ringnes skal hun delta på gründerprogrammet Antler, som samler talenter og gründere de synes har stort potensial, for å hjelpe dem med å bygge selskapene sine.

– Det blir veldig spennende! Vi håper å få enda mer kunnskap om hvordan man starter et selskap, og hvordan vi skal utvikle vår forretningsidé til å bli bedre og mer bærekraftig.

I første omgang blir Isabell og Marie stockholmere for to måneder. Kommer de med i andre runde også, er det tre nye måneder. Tid som kan brukes til å få hjelp til å skaffe flere investorer som kan ta selskapet videre.

– Jeg tror vi har et grunnlag som er verdt å bygge videre på. Og ja, vi har høye mål. Vi rigger oss til slik at vi kan skalere globalt fra starten av. Det håper vi Antler kan hjelpe oss med.

Sint, frustrert og fortvilet

I motsetning til tempoet på likestillingens fremmarsj i verden, går det i hundre hos Marie. I mars kommer hun og Isabell Ringnes med bok.

– Den handler om ubevisst diskriminering og en del av de mytene som gjør at vi ikke har kommet lenger. Dette er ikke noe fullstendig litteratursøk i forskningsmessig betydning, men vi har gått gjennom det vi har funnet av relevant forskning, som vi tror er en god måte å tilnærme seg likestillingsproblematikken på i dag.

– Klarer du å engasjere deg så voldsomt uten å bli sint?

Marie ler litt. Trekker pusten.

– Nei og ja.

Hun smiler forsiktig. En av grunntankene i #hunspanderer er at de ikke skal ha en konfliktorientert tilnærming til saken.

– Løsningen er mye vanskeligere med en gang man får en konflikt. Menn og kvinner har ofte en forskjellig virkelighetsoppfatning fordi vi har forskjellige erfaringsgrunnlag. Vi vil heller prøve å vise frem det erfaringsgrunnlaget.

Marie har fremdeles dette litt nølende smilet.

– Men særlig det siste året har jeg, i hvert fall privat, vært veldig mye sint. Det er vanskelig å unngå det når jeg ser noe av den urettferdigheten som finnes. Kanskje enda mer når jeg ser hvordan den blir bagatellisert og rasjonalisert i mange miljøer. Utad – i arbeidet – forsøker jeg å kanalisere sinnet til en mer konstruktiv tilnærming. Men jeg har absolutt vært sint og frustrert. Og veldig fortvilet noen ganger.

Fortvilet over situasjonen i verden. Og – for egen del – over å ha forlatt kirurgdrømmen.

– Har du gitt opp å komme tilbake til kirurgien?

Svaret kommer kontant.

– Nei, det har jeg ikke!

Måtte på utsiden

I så måte er dette året et slags livsviktig sidesprang for at forholdet – eller forholdene – skal bli bedre.

– Satt det langt inne å si opp?

– Veldig! Og jeg har fortsatt ikke forsonet meg med det. Eller, jeg forholder meg ikke helt til det. Jeg har foreløpig gitt meg selv ett år, fordi jeg ikke forholder meg til det ennå: om jeg skal slutte eller ikke.

Marie beskriver avgjørelsen nærmest som en eksistensiell krise.

– Kunne du ikke tatt kampen fra innsiden av systemet?

– Det tror jeg ikke. Jeg prøvde på det i en periode. Det tror jeg er en av svakhetene ved helsevesenet i dag, at det er lagt opp på en måte som gjør at det er fryktelig vanskelig å si ifra. Jeg har sagt fra om ting som angår likestilling, maktmisbruk og seksuell trakassering, men det gjelder alle leger som sier ifra om strukturer som ikke fungerer. Det er enorme sanksjonsmuligheter innenfor helsevesenet, og de tas i bruk.

– Kan du kombinere likestillingsarbeidet med kirurgien?

– Vi får se. Kanskje etter hvert. Men da må helsevesenet gjøre noen drastiske endringer, sier Marie – en anelse trist, men ikke så rent lite håpefull heller.

– Har du noen gang hatt lyst til å gi opp både kirurgien og likestillingskampen?

– Etter denne runden har jeg vært veldig sliten, men jeg har ikke latt det å gi opp være en mulighet.

For hvem har egentlig tid til å gi opp, når 108 år skal innhentes? I hvert fall ikke Marie Louise Sunde.